De norske ulikhetsmaskinene
Tekst Maria Berg Reinertsen
Illustrasjon Annelin Müntzer-Høyvik
«Om jeg hadde begynt å jobbe istedenfor å studere for tolv år siden, kan det faktisk hende jeg hadde klart å kjøpe meg en egnet bolig – men det har jeg jo sannsynligvis ikke i dag», fortalte leieboer Pål Aune da Morgenbladet møtte ham 2020. Aune endte altså opp som leieboer. Tolv år senere flyttet han inn sammen med sønnen i Mellomveien 17 i Trondheim. Bygården er et forsøk på å lage en tredje boligsektor, et trygt, rimelig og sosialt sted hinsides kommersielt marked og behovsprøvde kommunale boliger.
Aune ser det som en politisk handling, et opprør mot et boligmarked der bolig tar en stadig større del av inntekten, og hvor vanlige folk med vanlige inntekter sliter stadig mer med å komme inn.
Ny boligpolitikk
En gang var boligmarkedet en maskin for likhet og sosial utjevning. Tenk boligbyggelag, husbanklån og inflasjon som åt opp boliglånet. Nå er boligmarkedet blitt et sted der økonomiske forskjeller på mange måter forsterkes: Enten det er eldre som sitter fast i boliger i fraflyttingskommuner, der verdien av hjemmet deres er så lav at de ikke kan byttes inn til snertne, lettstelte seniorleiligheter i trilleavstand til butikk og fotpleiesalong, eller det er unge voksne som har fagbrev eller mastergrad, men mangler partner og arv, og sliter med å komme inn på boligmarkedet i byene der de jobber.
Men de siste årene har det oppstått en interessant diskusjon om boligmarkedet, der både aktivister og flere politikere tar til orde for en ny boligpolitikk. Forskerne Kristin Kjærås og Håvard Haarstad fra Universitetet i Bergen kaller det for en «repolitisering» av boligmarkedet.
Henger sammen?
Er det flere institusjoner i samfunnet som fortjener at vi ser grundigere på hvilken rolle de spiller i å skape, opprettholde og øke forskjellene mellom folk i Norge?
Henger ulikhetsmaskinene sammen? Betyr det noe for ulikheten på boligmarkedet at arveavgiften er fjernet? Hva skjer med ulikheten i arbeidsliv og velferd ettersom vi får flere muligheter til å kjøpe oss friske gjennom private helseforsikringer og behandlingstilbud? Hva skjer med kjærestemarkedet når en parer seg etter utdanningsnivå og utdanning blir mer ulikt fordelt mellom kjønnene? Og gjør det oss egentlig klokere å se på kjærlighetslivet vårt som et marked?
Høyresveipede menn
«Sjekkeapper og sosiale medier har dundret inn i alles liv og overtatt mye ansikt-til-ansikt-kontakt. Og overtatt kjærligheten, gjort den til et marked», advarte psykolog og parterapeut Sissel Gran alt i 2018. Gran bekymret seg for at en viss type menn (de uten høyere utdannelse og frapperende ytre) ble sveipet forbi på dette markedet, men parterapeuten var også bekymret for «de unge kvinnene som leter etter en å gi bort hjertet sitt, ikke bare kroppen». Denne sommeren har debatten rast om menn som sorteres bort på kjærlighetsmarkedet. Må de skjerpe seg, eller er det kanskje kvinnene som må justere sine forventninger? Om du lykkes eller ikke lykkes i å finne deg en partner har også konsekvenser for hvor godt rustet du er i møte med andre ulikhetsmaskiner, som boligmarkedet.
Vil større forskjeller innen alt fra helse til lønn og bolig bli en trussel mot selve det norske samfunnet slik vi kjenner det, eller stirrer vi oss blinde på små forskjeller i et hav av utjevning? Er det noen steder det er for lite ulikhet? Hva er alternativene til dagens maskineri?
