Extinction Rebellion, gule vester i Frankrike, Trump-velgere som stormer Capitol, kvinnekamp og Black Lives Matter. Vi har sjelden sett mer politisk raseri og flere protestbevegelser. Fattigdom, urettferdighet, naturtap, klimakrise - klart det gjør folk sinte. Men aldri før har protestene fått mindre gjennomslag. Før gikk folk ut i gatene og fikk slutt på Vietnamkrigen, økte rettigheter for kvinner og ny abortlovgivning, mens i dag fisler det ofte ut i ekkokamre på Facebook.

Thomas Jefferson skrev «The tree of liberty must be refreshed from time to time with the blood of patriots and tyrants. It is its natural manure.». Selv om det er litt drøyt å snakke om blodsutgytelser, er det likevel overoptimistisk å tro at demokratiet utvikler seg kun ved fredelig meningsutveksling. Demonstrasjoner og sivil ulydighet er legitime demokratiske virkemidler.

Men sinne er en følelse med dårlig rykte. Likevel er det ofte sinte folk som flytter verden. Sinne er en aktiv og handlende følelse, en reaksjon på at noen har trått over en grense. Det er bra å være sint når det kanaliseres riktig. Men hvordan kanalisere sinnet ut i konstruktive og virkningsfulle aksjoner? Og unngå at det sklir ut i håpløshet eller destruktivt og hatefullt «ressentiment»? Når blir sinne en destruktiv politisk kraft - og når blir det konstruktivt?

I panelet:

Jon Naustdalslid, statsviter og forfatter av boken «Klimatrusselen - Krise for demokratiet» (2022)

Hilde Nagell, rådgiver i Tankesmien Agenda

Jonas Kittilsen, miljøaktivist i Extinction Rebellion

Møteleder:

Tiril Rustand Halvorsen, rådgiver i Tankesmien Agenda

---