Historisk sett har vestlig kultur hatt et anstrengt forhold til luksus, med røtter i religionen og frykt for moralsk forfall. Slikt forbruk er knyttet til forfall og dekadanse, i katolisismen er fråtsing en av dødssyndene. Årets klassiker på KÅKÅnomics, Thorstein Veblen, kalte det conspicious consumption ("prangende forbruk").
Så hva er egentlig "luksus"? Et paradoksalt begrep, slik nordmenn bruker det. På den ene siden bruker nordmenn ordet luksus om ubetinget positive, immaterielle gleder. Økonomisk uavhengighet, fritid, naturopplevelser og å ha tid til barnebarna er eksempler på ting nordmenn kaller luksus. På den andre siden knytter nordmenn luksus til noe negativt, til overforbruk og overfladiske, materielle gleder som strekker seg langt utenfor det nødvendige.
Vi ser også at teknologiske og andre nyvinninger ofte blir regnet som luksus når de introduseres, før de gradvis blir akseptert. De av oss som har levd en stund husker at oppvaskmaskin ble regnet som luksus, i dag er det et nødvendighetsgode.
Og det ligger rotfestet i vår kultur å tillate en dose luksus som en rituell belønning for arbeid, som en slags sosialdemokratisk variant av den protestantiske etikk: Man skal yte før man kan nyte. Å sprette kvikklunsjen før man har nådd fjelltoppen er utenkelig.
Så de fleste av oss har moralske vurderinger knyttet til luksus. Men hvor grensen går mellom luksus og nødvendig forbruk er ikke lett å definere. Men hva man definerer som luksus kan ha klare politiske implikasjoner. I utregningen av Folketrygdens grunnbeløp G, er man nødt til å definere hva som er nødvendig forbruk – implisitt hva som er unødvendig luksus. Men kan man leve et vanlig liv i Norge, uten å falle helt utenfor sosialt, uten å ha en viss dose "luksus"?
Runar Døving, professor i sosialantropologi ved Høyskolen i Kristiania innleder til samtale
Medvirkende:
Trygve Svensson, leder for Tankesmien Agenda.
Una Onsrud, Leder i Rethinking Economics Blindern, studerer samfunnsøkonomisk analyse ved UiO
Programleder: Brita Strand Rangnes, førstelektor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger